Post by Mette Cathrine Nordaas

Uten å tenke oss om setter vi folk i bås. Eldre i omsorgsboliger, på sykehjem og seniorsentre… trene? Driver de med sånt? Er de ikke for gamle? 🤔 Kanskje vi har undervurdert generasjonen vi snakker om. Vel, la meg sette ting i perspektiv. Harbison er en ideell organisasjon som driver med eldreomsorg i Australia. Første gang Harbison deltok i Sykkel-VM i 2018 syklet beboerne 261 km på 26 dager. I 2024, seks år etterpå, syklet beboerne 47 033 km på 24 dager. De ansatte som la til rette for syklingen vant årets supportteam - andre gang på rad. Det handler ikke om kilometer. Det handler om hva som skjer når mennesker får noe å strekke seg etter. 47 033 kilometer betyr 👇🏼 ✅ Flere som beveger seg daglig ✅ Flere som deltar i fellesskap ✅ Flere som opplever mestring ✅ Flere som gleder seg til neste økt Det handler om livsglede, om energi i avdelingen og om samtaler rundt middagsbordet. Og kanskje viktigst: Det handler om hva vi forventer av eldre mennesker. En mann på 99 år kom til et av sykehjemmene til Harbison. Han var antisosial, tilbaketrukket, ville ikke forlate rommet og hadde gitt opp. Han fikk en sykkel på rommet sitt og begynte å sykle til Motiview. Fem år senere, som 104-åring, syklet han daglig. Mannen var midtpunktet på sykehjemmet og veldig sosial. Etter hvert fikk han tilbake evnen til å gå. Det ble sykling 20 minutter morgen og kveld. I Sykkel-VM i 2024 klokket han inn 2000 kilometer. Han var tydelig stolt og fornøyd da eventet var ferdig. Den natten sovnet han stille inn. Når vi forventer lite, får vi lite. Når vi forventer mer og legger til rette, skjer det noe. Kanskje spørsmålet ikke er om eldre kan trene? Kanskje spørsmålet er om vi gir dem muligheten?